Jan Stensnes og sønn gikk i 2015

på Jotunheimstien- halvveis
på Jotunheimstien- halvveis Foto: Jan Stensnes

Jan Stensnes og sønnen gikk hele ruta i 2015. Både far og sønn kom fram etter en givende tur.

Jeg hadde tenkt på turen i flere år.  Helt fra jeg hørte at det var klargjort en sammenhengende merket sti fra Bjørvika i Oslo til Hjerkinn, har turen ligget i bevisstheten som noe jeg en gang hadde lyst til å prøve å gå. Jeg skriver prøve, for når du er 60 år og skal legge ut på tur nesten 45 mil sammenhengende, har du ingen garantier for å lykkes.  Per Roger Lauritzen, forfatter av en rekke bøker om natur og turopplevelser i Norge, omtaler turen i sin bok ”Norges tøffeste turer”.  Utstyret holder vanligvis. Du har imidlertid ingen garantier for at kroppen vil fungere uten problemer på en så lang tur.  Etter å ha slitt litt noen år med både et kne og en hofte, var belastningsskader i ledd det jeg tenkte mest på.  Advarslene var ikke få, både kona og andre i familien uttrykte sin skepsis.


Utover våren bestemte jeg meg, denne sommeren ville jeg forsøke å gå Rondanestien. I april tok jeg den endelige beslutningen. Sønnen vår Eivind uttrykte umiddelbart at den turen ville han være med på, hvis jeg da ikke insisterte på å gå alene.  Jeg ble selvsagt glad for å få turfølge.


I hele mitt voksne liv har jeg gått nesten ukentlige skogsturer i nærområdet og også vandret mye i fjellet og andre turområder, men visste at Rondanestien ville by på helt andre utfordringer. Det er en del turgåere som går Rondanestien hvert år, men svært få går den sammenhengende.  Den største utfordringen er selvsagt lengden på turen.  Man må beregne minimum 3 ½ uke. Da følger man de oppsatte dagsetappene, normalt mellom 17 og 25 km, uten innlagte hviledager. Et annet forhold som gjør Rondanestien til en tung tur, er at man må bære med seg alt av utstyr og proviant. Etter å ha gått gjennom Oslomarka, kan man proviantere på Eidsvoll.  Deretter finnes det absolutt ikke mulighet for å handle noe som helst langs ruten før man når Turistforeningens selvbetjente hytter.  Da nærmer man seg Rondane. Noen velger å legge ut matdepoter på forhånd eller får bistand og leveranser fra familie og venner underveis, vi ville bære med oss alt for hele turen.


FORBEREDELSER

Jeg visste at hvis turen skulle kunne gjennomføres, måtte vi være fysisk forberedt.  Jeg bestemte meg derfor for å gå minst en langtur på 2 – 3 mil hver uke fra midten av mai.  Det ble etter hvert mange og lange turer i skogen og langs kyststien i Vestfold.  I praksis ble det flere turer enn jeg hadde tenkt.  Enkelte uker tilbakela jeg 8–9 mil.  Beinmuskelaturen ble styrket og jeg følte meg etter hvert i rimelig god form.


Da dagen for avreise nærmet seg, var telt, lette soveposer, kokeutstyr og en del annet innkjøpt. Mye utstyr var funnet fram og siden lagt vekk. 

Maten ble nøye vurdert. På en så lang og krevende tur, må man passe på å få i seg nok karbohydrater, proteiner og fett for å holde kroppen i gang. Vi endte opp med Real Turmat til middag. Ellers besto maten stort sett av kornblandinger, tørrmelk, litt nøtter og rosiner samt noen poser med potetstappe. Maten er ensidig, men for oss fungerte det akkurat slik vi hadde forutsatt. Det vi hadde pakket skulle holde til vi nådde den første av Turistforeningens selvbetjente hytter, Djupslia. Da ville vi befinne oss på fjellet mellom Tretten og Ringebu.


AVREISE

Dagen for avreise, søndag 19. juli, lykkeønskninger fra familie og venner. Buss til Oslo, avstigning utenfor Operaen. Sekker på, kjentes så altfor tunge. 45 mil med den vekten på ryggen, kunne vi klare å gjennomføre det? På forhånd hadde vi veid sekkene til 18 – 20 kilo. Vi visste vi ville bli kvitt litt vekt underveis, så vi håpet det beste.


VANDRINGEN

Stien starter i Oslo sentrum og går opp langs Akerselva til Maridalsvannet før den går inn i Oslomarka. Etter en fin tur gjennom marka, krysset vi Riksvei 4 ved Hakadals Verk før vi fortsatte over Romeriksåsene. Etter hvert kom pøsregnet og vi kjente begge på at ikke alt er fint på tur hele tiden. Dette hadde vi imidlertid snakket mye om på forhånd. Vi visste at det dårlige været ville komme, at enkelte dager ville bli steintøffe, at det ville verke og gjøre vondt i kroppen, at vi ville bli lei og egentlig ønsket vi var hjemme.

Den første store prøvelsen kom ganske fort, den lange vandringen på asfalt gjennom Maura, Nannestad og Eidsvoll. Vi visste at vandring på asfalt med fjellstøvler er en særdeles

dårlig kombinasjon. Vi vurderte å ta med joggesko, men lot det være av hensyn til vekt og at joggesko og tung sekk også kan gi problemer.


Etter noen kilometer fikk jeg den første advarselen. En kraftig, plutselig smerte på utsiden av ankelen med misfarging og litt hevelse. Det skulle imidlertid bli verre.  Vi bestemte oss for å komme oss vekk fra bebyggelse og asfalt så raskt vi kunne klare.  Onsdag 22.7. kl. 2000 satte vi oss ned på en benk foran Eidvollbygningen etter en 12 timers dagsvandring. Det hadde tatt oss fire dager fra vi startet utenfor Operaen i Oslo.


Ny dag, mer asfalt.  Litt proviantering på Eidsvoll, så en siste etappe før stien gikk ut i skogen igjen. Men fy som det verket under føttene. Første mulige teltplass i skogen, orket ikke gå lenger. Store blemmer under føttene, asfaltvandringen hadde gjort akkurat det vi fryktet.

Dagen etter ble vannblemmer åpnet og det ble straks litt bedre å gå. Etter en overnatting på Gammelsaga, en av Turistforeningens ubetjente hytter, gikk turen videre mot

Fløtdamskoia, en vandring på drøyt 17 kilometer. Føttene var ikke bra og ble bare verre utover dagen. Fra dagboka som ble skrevet underveis, står det følgende: ”Ankom Fløtdamskoia kl. 1900, totalt utslitt.  Vonde bein med blemmer og verk”. Det hadde altså gått betennelse i vannblemmene, ikke rart det var smertefullt å gå. Vi bestemte oss der og da for at neste dag måtte bli en hviledag, ellers risikerte vi å måtte avbryte turen.

Føttene ble ”behandlet” med flere grønnsåpebad, den beste behandlingen som finnes for slike plager. Etter hviledagen, hvor vi ikke gjorde annet enn å ligge på senga, var vi klare igjen. Føttene kjentes utrolig nok ganske bra, vi så fram til fortsettelsen.


Turen gikk nå videre langs østsiden av Mjøsa, mellom Gudbrandsdalen og Østerdalen. Vi gikk gjennom endeløse skogsområder, både på sti og skogsbilveier. Etter å ha passert den flotte Rokosjøen på høyde med Løten, begynte stien sakte å krype oppover i terrenget. Etter turiststedet Budor, gikk stien for en stor del over søkkbløte myrer mot Målia. Etter all nedbøren, gikk bekker og småelver flomstore og de store myrområdene var mange steder særdeles tunge å passere.


Etter å ha forlatt Målia, passerte vi etter noen kilometer skiltet som viste halvgått løp. Vi begynte nå virkelig å se fram til å komme opp i høyden. Vi befant oss da på den sørlige delen av Hedmarksvidda. Dette er ikke et høyfjellsområde, men består av bar- og fjellbjørkeskog, store myrer, men også åpne områder med flott vidsyn.


På forhånd hadde vi snakket mye om hva som ville møte oss underveis, både fysisk og mentalt, at dette ikke ville bli ”a walk in the park”. Gikk vi lei, hadde vi noen gang lyst til å bryte? Vi var begge så motiverte og innstilte på å gjennomføre denne vandringen at det å bryte på grunn av manglende motivasjon, aldri var noe tema. Selvsagt gikk vi lei av og til, som på dager hvor regnet pøste ned eller når myrene sugde krefter ut av en sliten kropp, men vi var veldig bevisste på ikke å lage negativ stemning på grunn av dette.

Vi så ellers aldri mer enn en dag framover. Hvis vi tidlig hadde begynt å glede oss til toget fra Hjerkinn, ville nok turen blitt unødig tung.


Dag 16, mandag 3. august.  Dagen før hadde vi vandret i de første virkelige høyfjellsområdene på turen, områdene mellom Lillehammer og Tretten. Som vi satte pris på å være i høyfjellet! Natten hadde vi tilbrakt i Godlidalshytta, en liten trivelig koie med flott beliggenhet. Vi kunne skimte Rondane i det fjerne! Målet vårt denne dagen var Lyngbua, en tur på 22 kilometer. Dagen skulle bli lang, virkelig lang. Selv om vi befant oss i fjellet, var det fortsatt mye myr og tunge strekninger. Vi var derfor særdeles slitne da vi låste opp den lille hytta beliggende i vannkanten ved innsjøen Lyngen. Vi hadde sett for oss en rolig kveld foran peisen, men inne møter vi en opptatt hytte. Tunge sekker, soveposer i sengene, fiskeutstyr og personlige ting overalt.  Her kunne vi ikke bli, men hva gjør vi, skal vi ligge i telt? Klokka var 1830. En rask titt på kartet og litt rådslagning. Neste hytte er Djupslia, 10 – 11 kilometer unna, men også den første selvbetjente hytta på turen hvor vi kunne kjøpe mat. Vi bestemte oss for å gå. Sitat fra dagboka: ”Ankom kl. 2130, totalt utslitte etter en vandring på 3,3 mil. Maten smakte ikke, stupte i seng”.


Neste morgen var det tungt å komme i gang, gårsdagen satt i kroppen. Ute var det regnvær igjen. Vi kjente begge at vi var slitne etter 16 dagers vandring. Det positive var at fra nå av var det bare selvbetjente eller betjente hytter igjen. For fjellvandrere er Djupslia, Vetåbu, Jammerdalsbu, Gråhøgdbu og Eldåbu kjente navn, for ikke å snakke om de tre siste betjente hyttene langs ruta, Bjørnhollia, Dørålsæter og Grimsdalshytta. Vi var slitne, men gledet oss til fortsettelsen. Maten ville fra nå av bestå av litt annet enn Real Turmat, havregryn og tørrmelk.


Hva med beina? Man blir vant til at det gjør litt vondt her og der. Både Eivind og jeg slet med en vond akilles ganske lenge, min ble etter hvert svært smertefull. Det ble mye halting de siste milene. En hoven ankel ble forsøkt holdt i sjakk med sportstape og utstrakt bruk av Ibux. Sikkert ikke bra for helsa, men nå var det ikke snakk om å gi seg, dette skulle vi gjennomføre.


Vi hadde noen netter i telt underveis, ellers benyttet vi Turistforeningens koier og hytter, ofte av enkel standard. Men så lenge vi kunne fyre i peisen, tørke tøy og få en seng, dekket det fullt ut våre behov. Faktisk foretrakk vi disse koiene, som vi for en stor del hadde for oss selv, framfor hytter hvor du må konkurrere om en seng eller stå i kø for å lage mat. I disse koiene fant vi den fullstendige avkobling. Her ble det tid for refleksjon, stillhet og ettertanke. Verden ble på en måte stengt ute, nyheter ble uten interesse, vi levde i øyeblikket. Vi kjente vel begge på hvordan samholdet og kameratskapet mellom oss ble styrket. Mobiltelefonen ble kun brukt enkelte kvelder for en rask oppdatering hjemmefra, hvis vi i det hele tatt hadde dekning, ellers var den avslått.


Etter å ha forlatt Eldåbu, gikk turen videre mot Bjørnhollia, den første av Turistforeningens betjente hytter langs ruta. Vi skrev nå lørdag 8. august. Vi visste begge at en helg i august betød en overfylt hytte. Det stemte denne gangen også. Bjørnhollia er imidlertid et flott sted som byr på god mat og hyggelig samvær med andre turgåere.


Fra Bjørnhollia gikk ferden videre i Langglupdalen mot Dørålsæter. Herfra fortsatte stien gjennom Dørålglupen, den imponerende fjellkløfta vi måtte gjennom før vi krysset Haverdalen mot Grimsdalen.


Den flotte og oppgraderte Grimsdalshytta ble siste overnattingssted på vår lange vandring, før den siste transportetappen mot Hjerkinn. Vi gjorde opp status og så tilbake på turen. Hvorfor gjorde vi det, hvorfor så lang tur? Hadde det vi planla og forberedt fungert og ville vi gjort noe annerledes? Vi satte oss et mål som var på grensen av hva vi trodde vi kunne klare. Dette er selvsagt en tur også for å teste egne grenser, både mentalt og fysisk. De forberedelsene vi hadde gjort fungerte som de skulle, det var knapt noe vi ville gjort endringer på. Jo forresten, vi skulle valgt en annen kornblanding med litt mer smak. Den ble det etter hvert ganske tungt å få ned etter at vi gikk tom for nøtter og rosiner.

Det man kanskje taper på en slik tur, er at man hele tiden er på vei videre. Det ble liten tid til å stoppe opp og nyte dagene. Selvsagt kunne vi gjort det, men da hadde vi brukt mye lenger tid enn det vi hadde satt av til turen.


Vi skal selvsagt på tur igjen, både hver for oss og forhåpentligvis sammen. Men vi kommer nok aldri til å velge en så lang og krevende vandring igjen. Vi nådde målet vårt, hadde flotte naturopplevelser og sitter igjen med minner for resten av livet.




Jan Stensnes  

 

Skrevet av Dag Olav Brækkan 16. oktober 2016