Ellen Hjortsæter og Hans Martin Fagerli

Rapport fra Jotunheimstien v/Ellen Hjortsæter og Hans Martin Fagerli

Rapport fra Jotunheimstienv/Ellen Hjortsæter og Hans Martin Fagerli

To år etter at vi gikk Rondanestien, ble vi på ny utfordret av DNT med Jotunheimstien. Siden stien ble varslet allerede i 2005, hadde vi tilbakelagt distansen fra Oslo til Snellingen i Romeriksåsene før startskuddet gikk, og i mai 2006 kom vi gående til Snellingshytta for å avgjøre om vi skulle overnatte her når vi skulle starte for alvor, eller om vi på en eller annen måte kunne starte 2-3 km lengre framme på Bruvoll.

Foto: Ellen Hjorsæter

Flott hytte på Snellingen



Vi ble svært betenkte da vi passerte veiskiltene ved Bruvoll og kunne konstatere 37 km til Lygna! Vi hadde allerede bestemt oss for å gå hele veien dit i ett og dermed unngå Abborputthytta, som ikke akkurat fristet med jordgulv. Vi syntes også at den lå litt vel langt unna selve stien. Vi trøstet oss med at avstanden måtte være feil. Selv hadde vi kommet til 31,5 km.

Jotunheimstien er betydelig kortere enn Rondanestien, men byr på store logistiske utfordringer for den som har lagt teltlivet bak seg. To gapahuker på vei opp til Storlondammen, der vi kommer inn på det ordinære rutenettet med hytter, fristet heller ikke altfor mye. Dit regnet vi med 6-7 etapper fra Bruvoll, og vi forsto at vi måtte finne et alternativ til de anbefalte dagsetappene. NSB og vår optimale nærhet til Gjøvikbanen ble løsningen. Dette medførte at vi laget en transportplan der natta kunne tilbringes hjemme flere ganger, helt til vi nådde Snertingdal! Slik så ruta ut:

1. Bruvoll-Lygna med overnatting Lygnaseter hotell, hvor vi ble mottatt som helter. Verten løp umiddelbart ut i bakrommet og hentet fram et gedigent veggkart over Jotunheimstien - overrakt ham dagen før av DNT!
2. Lygna-Bleiken stasjon og retur hjem. Det gikk en merket sti fra Runden ned til Bleiken.
3. Bleiken-Eina, hvorfra vi returnerte hjem med toget. 
4. Eina-Snertingdal i tre etapper, med første overnatting ved Skjersjøen og siste natt på Kronviksetra Bed & Breakfast. Buss fra Snertingdal til Gjøvik og tog hjem.

Disse etappene ble tilbakelagt i helger fram til begynnelsen av juli, og er på mange måter av en type som gjør slike langturer spennende. De går gjennom områder som ikke har de overnattingsbekvemmeligheter som rutenettet ellers byr på.

Vi startet tidlig pinseaften fra parkeringsplassen ved Bruvoll, etter taxi fra Roa stasjon. Fantastisk vær. Vi avfotograferte veiskiltet, og håpet det beste.

37 km er langt! 



Vi ble ikke stort klokere av å studere "Til fots i Norge", heller. Vi kom til at dette kunne være både en 8 timers og en 9,5 timers tur. Vi heller til det siste. Så langt hadde vi aldri gått før. Vi så imidlertid at det var mye vei, og der ville farten øke! Etappen viste seg å være svært pen, med mange vann (noe som ble mangelvare senere på turen). Ved Vassbråa, som var vel halvveis, lunsjet vi.

Vakkert lunsjsted ved Vassbråa

Vi syntes faktisk at det gikk greitt. Veiskiltet ved østenden av Vassbråa ga imidlertid intet håp om at stien var feilmålt. Da vi imidlertid passerte Ognilla veikryss utpå ettermiddagen, kunne vi "legge sammen" to eldre skilt som viste til hhv Lygna og Bruvoll, og vi kom fram til 33 km. Dette var så oppmuntrende at vi noe senere tok imot utfordringen om en "lønnsom" avstikker til Lushaugen (812 moh). Vi ankom Lygna ved 20-tiden, og det var greitt med oppredd seng! I ettertid må vi nok innrømme at vi ble dyktig slitne, og etappen fram til Bleiken og toget hjem, gikk i luntetempo.

Fra Bleiken gikk vi over Kvitingen og etter hvert langs vei nedover til Eina stasjon og tog hjem. Det ble en tøff etappe med stekende sol og alskens stikkende insekter i store svermer. Det startet straks vi kom inn på myrene på Kvitingen, og forholdene ble svært ubehagelige helt til vi sto nede på veien til Eina. For den kvinnelige del av ekspedisjonen endte det med sterk hevelse i den ene armen, legebesøk dagen derpå, og hjem med penicillinkur! Vi hadde for øvrig tegnet inn stien på bakgrunn av kart på Internettsidene, men på Kvitingen gikk stien annerledes. Den skulle opp på toppunktet, og vi ble såpass forvirret at det endte med "frigang" for å komme på rett kjøl igjen. Men utsikten fra Kvitingen var verdt det hele. For øvrig gikk stien også senere noe annerledes enn på Internett, og når merkingen samtidig var sparsom og "stien" flere steder usynlig, var det best å være oppmerksom. Og vi lurer fortsatt på hvordan stien fortsatte fra toppen av Kvitingen!

Dernest tok vi tre dagsetapper med start på Eina. Skjersjøen ble første stopp, selv om vi også vurderte Osbakken pensjonat. Tømmerkoia på Skjersjøen var flott, selv uten sengebrisker. Vi var glade for at to andre Jotumheimstivandrere i flg. hytteboka hadde vært der dagen før. Fire personer i koia kunne blitt trangt! Til andre vandrere er det å si at det faktisk fantes én skumgummimadrass i koia. Dagen etter fikk vi en fin tur fram til Kronviksetra Bed & Breakfast. Utsynet fra Øgårdssetra var betagende med vid utsikt nordover.

Utsikten fra Øgardssetra mot Vardalsåsen



På den korte veistrekningen mellom R33 og fylkesveien i retning Landåsbygda hadde vi turens desidert mest positive opplevelse. Vi hadde nettopp konstatert at vannet i Vesleelva ved R33 kun var seig grønske, og vi begynte å se mørkt på siste del av turen, som vi for lengst hadde skjønt var uten vann. Ulidelig varmt og tomme flasker! Mens vi diskuterte om vi skulle ta kontakt med lokalbefolkningen og be om vann, kom det et par ut fra en villa som lå helt inntil veien. De hadde observert oss, og sto klar med Solo og vann! De fortalte at dagen før hadde to andre Jotunheimstivandrere gått forbi! Paret syntes det var fint å ha stien så nær innpå seg, og gledet seg til flere vandrere! Vi var mer enn takknemlige, og vi gikk utørste og med fylte flasker videre. Det viste seg at de gode menneskene var ivrige turgåere selv, og fruen hadde nylig sammen med flere andre gått fra Lygna og nordover. Men dessverre fant de ikke Kjerringfred på Kvitingen - hvor de hadde tenkt å overnatte. Nokså slitne måtte de hentes på Trevatn tidlig om morgenen. Vi hadde jo hoppet over denne overnattingsmuligheten - og det var kanskje like godt? For øvrig ble det nesten rart å oppleve dette parets gjestfrihet (vi ble tilbudt dusj også, men avslo) sammenliknet med ikke rent få avvisninger og medfølgende kronglete stier forbi setrer og privathytter. Skulle tro vi var farlige - og mange! Vi valgte Kronviksetra som overnattingssted. Det angret vi ikke på. Anbefales sterkt! Svært fin og personlig service, og med anelse av gamle dager i veggene. Fint eget kjøkken for den som ville lage middag. Dagen etter hadde vi bestilt tidlig frokost, og ca kl 08.00 startet vi et kappløp med avgangstiden for siste buss fra Lia i Snertingdal (15.35) og anmeldt regn helt fra morgenen av. Vi var heldige, og først mot slutten av etappen, ved oppstigningen mot den fraflyttede grenda Lundon, kom regnet. Forretningen på Lia hadde imidlertid både gode benker og ly mens vi skiftet, og deretter dro hjemover igjen med buss og tog.

Et par dager etter dro vi til Gjøvik og overnattet på Thon hotell (bedre kan vel ikke DNT-medlemmer avbetale på "gjelda" til foreningens velgjører?). Buss til Snertingdal gikk morgenen etter kl. 06.40 (eneste alternativ), og allerede 07.30 sto vi klar til å starte på de vel 28 km til Skjelbreidhytta. Vi tok en tidlig frokost etter 7-8 km, og en pust i bakken på Engomsetra - en idyll i skogen!

Huldra på Engom-setra

Etter at vi kom fram til Storlondammen (som også hadde vært et mulig startsted for en etappe, siden det her finnes bussforbindelse til Lillehammer), ble etappen mye "transport" på veier fram mot Skjelbreidhytta. Det synes vi er helt OK. Det må ikke være sti straks det byr seg en anledning. Skjelbreidhytta har samme gode standard som flere av LOTs hytter har, med bl.a. "nesten" innlagt vann. Av ulike årsaker valgte vi å slappe av på hytta helt fram til 13-tiden dagen etter. Noe sånt har nok aldri skjedd før på våre turer, men det er bare herlig når påfølgende etappe er kort. Dessuten var utsikten fra Skjelbreidhytta flott, og vi kunne nyte en lang frokost på verandaen. Veldig lang utsikt sørover. Vi mente å se helt ned til Skreikampen.

Lat morgen på Skjelbreidhytta

På den korte turen fram mot Kittilbu fikk vi kanskje den beste demonstrasjonen av håpløs stilegging forbi en seter (Bentsetra). Vi måtte krongle oss ned langs et fullstendig tilvokst bekkefar hvor stien var tilnærmet usynlig og med til dels skumle hull. Alternativet hadde vært å følge en vei vi kom inn på, åpne (og lukke!) en grind og spasere et kort stykke vei forbi noen engstykker, og så ta igjen stien. T-sti-vandrere er tydeligvis vanskelige folk som man ikke vil ha innpå seg, dvs ikke ønsker å se.Vi er jo en minoritet i forhold til fiskere, bærplukkere og andre turgjengere. For ikke å snakke om antallet biler med løyve til kjøre hvor vei finnes. Vi kunne ikke unngå å reflektere over at gamle tiders vandrere på vei mot Jotunheimen brukte setrene til både overnatting og måltider - og ble vel mottatt. Det er en påfallende økende privatisering av eiendom i skog- og fjellområdene våre, i den forstand at en tydelig tilkjennegir at her har andre bare å vike unna. En får følelsen av å bli møtt på samme måte som omreisende i tidligere tider.

Etappen fra Kittilbu til Liomseter (28-29 km) grublet vi en del over, og vi vurderte faktisk å følge bilveien, selv om den også er godt over 20 km. Nymerket sti det meste av veien kunne være hva som helst - det hadde vi allerede erfart - men mest problematisk var lengden og den dårlige tilgangen til vann. Vi hadde observert at LOT hadde gått stien fra Øvre Dokkliseter og hadde beregnet 7 timer derfra. Fram til denne setra var det 2,5 timer i tillegg. Det kunne bli langt i varmen, og kanskje på dårlig sti i tillegg. Vi utsatte beslutningen til vi sto ved veiskillet til Dokklisetrene. Da var vi allerede litt sent ute, men ringte til Liomseter og sa at vi ble sene fordi vi ville gå Jotumheimstien. Det angret vi ikke på, selv om det ble en lang tur med ankomst nærmere 20.45, men middag fikk vi likevel. Takk til vertskapet! Stien viste seg å være over all forventning til "ny" sti å være. Men frykten for tørre bekker slo til. Da vi passerte vannet Dunglungen på litt avstand, måtte vi derfor ned til det for å fylle alle flasker. Vannet var faktisk utrolig bra her, med steinete strender og slik vi ønsker at fjellvann skal se ut. Vi slet oss deretter opp den bratte stigningen mot Hornsjøfjellet med sola stekende i nakken. Oppe fikk vi lønn for strevet. Et fantastisk utsyn 360 grader rundt, og med direkte sikt mot Rondane,

Vid utsikt fra Hornsjøfjellet

Ringebufjellet og Hedmarksvidda, som vi beseiret på Rondanestien for to år siden. Ulempen var at vi også så hvor langt vi hadde igjen til Liomseter. Bekken ved Nysetra, hvor vi hadde planlagt å raste, var helt tørr, og det bar ut til Slivatnet like ved hvor det viste seg at det var mer dyreliv i vannet enn i lufta. Men kokt smakte det fortreffelig. Fram mot Grytlia seter var stien fortsatt god, men vi ble noe stille med tanke på fortsettelsen da vi regelrett måtte vade i langt gress ut fra seterhusene. Heldigvis ble det etter hvert en brukbar sti igjen, en sti som for øvrig er beskrevet i DNTs rutebok fra 1949! (Svatsum-Liomseter). Grytåa var utrolig nok tørr, men Revåa hadde mer enn nok. Ved den nybygde brua tok vi en pust, før vi avviklet de siste 5-6 kilometrene.

Revåa reddet vannsituasjonen

På Liomseter tok vi en hviledag. Resten av turen ble på mange måter "ferie". Vi gikk fra hytte til hytte på de særdeles korte etappene i Gausdal Vestfjell, og gjorde oss ingen tanker om å doble etappene, slik rutebeskrivelsen antydet. Den ble også annerledes ved at vi faktisk for første gang på turen så og møtte andre turgåere. Fra Bruvoll og opp til Liomseter møtte vi ikke en eneste én! Imidlertid så vi spor i hyttebøker etter fire andre vandrere på Jotunheimstien, og vi vet med sikkerhet at to av dem har vært innom Storkvelvbu. Også på disse etappene var været strålende, med unntak av en kortere periode mellom Oskampen og Sikkilsdalsseter. På sistenevnte sted tok vi igjen en hviledag. Sikkilsdalsseter har bevart stilen av å være en tradisjonell turisthytte, og bør kanskje oppleves før det tar slutt?

En bukett blomster på Sikkilsdalsetra

Et minus ved å legge ut på såpass lange turer er at sekkene må bli tunge. Vi valgte likevel å gå via Sikkilsdalshø til Gjendesheim, og det vil vi aldri angre på. Et flottere utsyn over Aust-Jotunheimen skal en lete lenge etter. Oppstigningen har enkelte luftige partier, som f.eks. der hvor vi har Øvre Sikkilsdalsvann 500 meter rett nedenunder og Gjende i vest.

Jotunheimen og målet i sikte

Et fantastisk vær og en betagende utsikt gjorde at vi lunsjet i over en time på toppen av Sikkilsdalshø, før vi startet nedover med denne underlige følelsen av at nå er moroa snart over. Det er det å være underveis som betyr alt. Avslutningen av turen inn mot Gjendesheim hadde betydelige kontraster til turen så langt. Riktignok er det mer enn 125 år siden tre engelskmenn ved to av dem beskrev frustrasjonen over å se en turisthytte ved Gjendesheim, et sted de trodde skulle forbli midt i villmarken for evig tid. De skulle ha sett i dag! Etter 15 etapper med lite eller ingen folk, tok plutselig stien slutt ved at vi bokstavelig talt kom snublende ut på Maurvangen campingplass. I spissrotgang vandret vi mellom bobiler, campinghytter, småsnekrende fedre og sosiale tilbud ("I dag: grilling"). Over Sjoa og på veien opp mot Gjendesheim møtte vi Gardermoen light med både langtids- og korttidsparkering, og en evig strøm av biler ned fra Gjendeosen. Hvor kom de fra, og hvor hadde de vært alle sammen? Vel fremme studerte vi med undring tidligere statsråd Hareides steintrapp, men vel innenfor dørene på Gjendesheim var alt i kjent stil, om enn noe større enn på Liomseter. Trivelige folk ved middagsbordet, som bl.a. var opptatt av hvor vi hadde parkert bilen. Det sensasjonelle i at den sto hjemme forklarer kanskje biltrafikken vi møtte. Vi nøt vårt tomannsrom fram til en sen frokost før bussen gikk hjemover. Etter å ha saumfart alle oppslag uten resultat for å finne ut hvor vi skulle skrive oss inn som beseirere av Jotunheimstien, spurte vi forsiktig den hyggelige unge mannen bak disken om det var mange som hadde gått Jotumheimstien fram hit. Det visste han ikke, for han hadde ikke hørt om den stien. Men vi kommer aldri til å glemme den.

Skrevet av Kari Merete Horne 24. mai 2016